søndag 26. april 2015

EN TUR TIL STONDALEN





Det hender av og til at ein kjem over nye interessante historier frå personar som har besøkt Aurland kommune. I Bergen Turlag si årbok frå 1962 er det ei slik historie. Den er fortalt av Mary Capey og handlar om hennar tur til Stondalen og møte med natur og menneske der. Ei lita historie kan fortelje oss som lesarar mykje. Her er eit sterkt møte med naturen, dyra og dei menneska ho traff. Forteljinga har ein koloritt frå Stondalen på 50/60-talet. 

Slike små historier ligg til dagleg gøymd i mange tidsskrift, bøker og arkiv. For nokre kan desse historiene vere viktige, då dei framleis inneheld ting som er kjende for mange. 

I tillegg vil slike historier og kunne innehalde besøkjande sit møte med Aurland Kommune - noko som burde gjere innbyggjarane stolte over å bu i ei kommune som har så mykje å tilby dei som kjem innom.


Foto: "Stondalen" - Mary Capet

EI TUR TIL STONDALEN


Man kan gå til Stondalen fra Myrdal eller Haugastøl, men det er også stølsveg fra Vassbygdi i bunnen av Aurlandsdalen. Frances og jeg gikk over fra Finse og så opp til Stondalen fra Vassbygdi som avslutning på turen.

Veien følger Stondalselven fra sørsiden av Aurlandselven i en dal som i den nederste delen er like smal som selve Aurlandsdalen. Mange steder er vegetasjonen rik og utsikten nedover dalen er både storslått og vakker.Flere steder har det i tidens løp gått ras som har lagt etter seg mektige steinurer. Etter hvert utvider dalen seg og blir bredere samtidig som det minker på trærne, og det hele virker øde og forlatt, - i allefall virket det slik på meg. Men så var det mindre pent vær den dagen, - solskinn kan selvfølgelig gjøre stor forskjell.


Foto: "Stondalen" - T. Berntsen

 Det er to hytter der oppe som begge tar i mot gjester. De har noen kyr og høns, foruten at det dyrkes en del grønnsaker. Vi tok inn på den øverste hytten fordi vi syntes den var penest i utseende. Innvendig var den meget koselig. Peisestuen var full av vevde tepper og filleryer, meget fargerike mot de trekvite møblene.

Om kvelden tentes peisen og vertinnen fortalte om livet oppe gjennom årene. Det hørtes ikke ut som om det hadde forandret seg noe videre i tidens løp, selv om det nå er slik at folkene som bor her flytter til Aurland om vinteren.


Foto: "Stølen på Grindsfjellet" - Mary Capey

Vi fikk ellers vite at vertinnen vår hadde en svigerinne som var oppe på Grindstølen med geitene og at hun sikkert ville bli glad over å få besøk. Vi hadde bare sett nedlagte setre tidligere og var følgelig veldig spente på å få se en i bruk.

Neste dag startet vi derfor mot Myrdal og fulgte T-ene opp til stølen på Grindsfjellet med hilsen fra vertinnen vår. Seteren virket veldig koselig, selv om der ikke var mere enn de vanlige to små rom, - det ene til osten det andre til budeien. Jeg hadde sett flere ubrukte setre før, men forskjellen som følger med liv og virksomhet på et slikt sted er stor. Det var duk på bordet, gardiner i vinduet og billeder på veggene

Budeien viste seg å være like kjekk og hyggelig som svigerinnen hennes hadde vært, og hun tok i mot oss med glede. Hun holdt på å røre i en kopperkjel. Massen hun rørte i skulle egentlig være geitost. Det var imidlertid ugjenkjennelig og så ikke videre fristende ut for meg. Budeien tok av litt på et fat for at vi skulle få smake på det. Jeg tenkte at det kunne vel ikke være verre enn gammelost, lukket øynene mine og spiste. Det var i alle fall ikke bedre!

Siden fikk vi se formene til å ha ost i, og videre en hel del ferdige oster, både brune og kvite. Før visste jeg ikke at det gikk an å få kvit geitost, men jeg kan godt forstå - etter smaksprøven - hvorfor den brune er mer brukt.


Foto: "Meget skal til" - Mary Capey 

Vi fikk god kaffe og hjemmebakte kaker før vi drog videre for å se utsikten over Aurland og Sognefjorden. Den er noe av flotteste jeg noen gang har sett - med Vassbygdvannet i forgrunnen, dalen ned til Aurland, og så fjorden og et eventyr av fjellrygger i de nydeligste nyanser av blått og grønt. Det blåste veldig der oppe, så vi måtte faktisk gjemme oss bak varden for å holde oss litt varme mens vi gledet oss over skjønnheten.

Før vi forlot seteren hadde vi fått vite hva tid budeien skulle melke geitene, og så vendte vi tilbake for å få den opplevelsen med på veien. Like i nærheten kom vi over en del geiter som moret seg med å slåss akkurat som en flokk guttunger. Jeg er ikke sikker på reglene for den slags lek, men det så i hvert fall ut til å være like komplisert som boksing, men trolig noe mindre skadelig for deltagerne. Jeg for min del hadde aldri stiftet bekjentskap med geit tidligere og var helt imponert over hvor imøtekommende og vennskapelige de virket. Men det var før budeien fortalte at geitene har for vane å følge mennesker i håp om å få salt. Vi var altså ikke så tiltrekkende i og for seg!


Foto: "Med ryggen bøyet over de raggete husdyrene" - Mary Capey

Osten var bedre i både utsende og smak da vi kom tilbake på stølen. Solen flommet og geitene hadde begynt å samle seg rundt de sjarmerende stølshusene. Det hele var slik en idyll at jeg i øyeblikket godt kunne ha tenkt meg å tilbringe en sommer der oppe. Alt vart så fredelig, - livet var forenklet til en daglig liten rutine med søvn og mat og arbeid, det samme opp igjen og opp igjen fra dag til dag. Selvsagt kunne det nok bli kjedelig, men samtidig en kvil fra tidens oppjagede travelhet. Kanskje et opphold på stølen i Stondalen kunne være den ideelle behandlingen for dårlige nerver, - jeg kan i grunnen godt tenke meg det. Der oppe var det tid til å tenke og filosofere (for dem som har anlegg for slikt!), for ikke å snakke om den makeløse natur-skjønnheten vi ofte har så lett for å ta som en selvfølge. 

Geitene ble melket og fikk hver sin håndfull salt. Budeien arbeidet med flittige fingrer og med ryggen bøyet over de raggete husdyrene. Takket være et eller annet forunderlig instinkt holdt hver og en av geitene sin bestemte plass i melke køen, og straks de var ferdige spredte de seg over haugene. I bøttene sine fikk budeien etter hvert adskillige liter melk som ble satt til side for fremtidig ysting.


Foto: "Stondalen" . Mittet

Vi sa farvel og takket for en dag som på mer enn en måte hadde vært en opplevelse for oss. Ned til Stondalen gikk vi raskt, - trukket av god mat og kveldens kosestund ved peisen. Det var noe vi satte pris på, og vi hadde på ny meget å takke for da vi tok av sted igjen neste morgen.

Vi tok ruten langs Hovdunga fjellet som kommer inntil Aurlandsdalen ved Bridle bro. Ruten var forresten ikke så godt merket alle steder, men det kanskje skyldes tåkedisen og regnyret. Ellers ville det ha vært fint, og når jeg ser kartet kan jeg godt tenke meg at utsikten fra denne veien er like storartet som den fra Grindsfjellet. Jeg håper en gang å få komme tilbake til Hovdunga fjellet i godvær.

La meg ellers få si at jeg føler meg meget takknemmelig over at jeg, som utlending, får lov og anledning til å bo i den vakreste by jeg kjenner til, og så nært alt Vestlandet har å by. Vi må ta godt vare på det hele, ta vare på det og forsøke å spre den gleden vi selv har over å ferdes i naturen, slik at flere og flere kan finne frem til den.

Mary Capey.


Kjelde: Bergen Turlag, Årbok 1962.



Arkiv / Samling  © Svein Olav Haukedal



LEAVES FROM A NORWEGIAN NOTE-BOOK


JUNE 4, 1887

LEAVES FROM A NORWEGIAN NOTE-BOOK





Norway, the land of the deep fjords and high fjelds, of broad "dals", of mountain peaks, of crystal torrents rushing down through wild ravins, often tumbling in cataracts to the nether valleys, a land of rocky steeps and hills, clothed with pine-forests, opening in strips of verdant meadow, is a delightful country to the summer tourist. The Englishman who loves the sports of the field and the river, and who can escape from London life early in the season, may feel, if he goes to Norway - especially if he be a fisherman - that he has something to live for, from year to year. The months of June and July are considered the most favourable in Norway for salmon; but if one has secured the fishing of a river which abounds in sea-trout, and if its water does not become too low, August offers to the successful angler at that season fish of a size and weight unknown in Great Britain.




We are indebted to Mr. Edward Kennard for the illustrated of the vicissitudes and pleasures of that sport, in which ladies may share with gentlemen; and when the fair sex perceive what "Triumph" a lady may attain, in accompanying a husband or brother, it may arouse womanly ambition. 




When long "Anticipation" is crowded at length in happy "Realisation", such a prospect may compensate for a "Roll on board the Fjalir", or the gloomy endurance of a night "On the North Sea."




Returning to the lively Norwegian fishing adventures of English parties, delineated in Mr. Edward Kennard`s Sketches, we observe a Paterfamilias instructing a very youthful tyro in the gentle art, and remark that, although this young gentleman has long been "quite at home with trout" his excitement at his "first salmon" is natural, and has the sympathy of his elder companions. 






Let us hope if any of our readers should be attracted to a Norwegian River by the scenes here presented, his daily toil may always be rewarded "at last by the spoils of war". 




The mishap of "tailing a ten-pounder" or "a novice´s defeat" need not be contemplated by those who never forget their gaff, or lose their footing at the first rush, when a firm hold with feet, as well as with hands, is required. 







SOM MED ALLE GODE FISKEHISTORIAR FRÅ DEI VESTLANDSKE ELVANE 

- SÅ LUKKAST MAN TIL SIST -





Arkiv / SAMLING  ©  S. O. Haukedal